Da jeg leste avisen i dag tidlig, tenkte jeg: Så urettferdig livet kan være. Enkelte opplever så mye smerte at man kan lure på hvordan de overlever. Andre går gjennom livet, smilende og tilsynelatende uten problemer. Men noe er det for oss alle.

Vanskeligheter blir mottatt forskjellig, vi har forskjellig smerteterskel - enkelte tåler alt, virker det som, mens andre bukker under for det minste. Jeg tror uansett at alle blir sterkere når motgangen kommer, det er overlevelsesmekanismen i oss - viljen til å overvinne og fortsette.

Jeg så en dokumentar her om dagen, om kvinner i Rwanda (Afrika) som er blitt voldtatt, gjerne i ti-års alderen. Mange blir gravide, som følge av voldtekten. Følgene blir at de ender opp alene om å fostre barnet. For ingen menn vil ha dem - de blir sett på som horer. Dette er fryktelig, og uforståelig for oss som bor i Vesten, men vi forstår hva en voldtekt er, vi blir jo selv utsatt for det nesten daglig, i bl.a. Oslo.

Jeg har aldri forstÃ¥tt at noen kan tvinge seg pÃ¥ et annet menneske med vold, men det er mye jeg ikke forstÃ¥r, og mye jeg ikke kan pÃ¥virke. Verden har alltid vært litt "gal", det er alltid noen som ikke klarer Ã¥ leve i fred, verken med seg selv eller andre. Enkelte ender i en maktposisjon hvor de virkelig fÃ¥r gjort skade.                                                                          

Kvinnene i Rwanda må tåle mye. Noen sier man blir sterkere av motgang, og det tror jeg på, men er mer usikker på helsegevinsten.

Jeg har en god venninne fra Peru. For en tid tilbake satt vi og snakket over en kopp te. Vi diskuterte forskjeller mellom Norge og hjemlandet hennes. I Peru har de f.eks. ikke hørt om angst. Vi ble sittende og grunne på årsaken, og tror vi fant den. Peru er det sosiale mer viktig enn her, dvs. familien. Som oftest bor de mange i et hus, de snakker mye sammen, ler og gråter i felles rom. De viser følelsene sine, og tar imot trøst.

Stress er ogsÃ¥ et ord som var fremmed for min peruanske venninne, før hun kom hit. Stress og angst henger sammen - det vet jeg etter Ã¥ ha lest mye om emnet. Det er nok en viss mulighet for at folk ville fÃ¥ det bedre om det ikke var sÃ¥ mange krav og tempoet sÃ¥ høyt. Hvis vi tok oss tid til bare Ã¥ være til.                                                                                                           

Setter man problene kvinnene i Rwanda har ved siden av f.eks. problemet angst, virker det ganske meningsløst at vi i Vesten skal plages med slikt. På et vis kan vi styre angsten selv, med tankene våre - tankene og følelsene er mektige krefter som vi kan bruke enten negativt, eller positivt. Men det er ikke enkelt - nerver er en utfordring som mange sliter med, og som reduserer livskvaliteten. Det er ikke en skam å ha angst, der er en frukt av vår egen livsstil, en folkesykdom. Kanskje en slags straff for at vi ellers har det så godt? Likevel går mange rundt og knuger frykten til sitt bryst, uten å dele den med andre.

Noen har det vanskelig allerede som barn. Jeg tenker på foreldre som drikker eller ruser seg på annet vis. På vold, incest eller andre handlinger som setter dype spor i et barnesinn. Noen av barna "bukker under", andre klarer seg - det er som i dyreriket - den sterkeste overlever. Eller den heldigste, den som blir tatt hånd om, som blir gitt hjelp.

Sykdom er også noe som kan være et problem, og svært ødeleggende, det leser man stadig om i avisene, eller hører snakk om på tv. eller i radio. Helsekøene er lange, og det er ikke bare frykten for å dø mens man venter, som plager en. Det er nedverdigende, og gir en følelse av å være lite verdt. Så er det hjelpeløsheten. Frykten.

Vi er mer redd for døden i Vesten enn ellers i verden, leste jeg her om dagen. Er vi det?

NÃ¥ ble det mye tanker fra meg. Dette er tanker som stadig dukker opp - en forundring over  livet her pÃ¥ jorden, som jeg er en del av, og som jeg gjerne vil gi et bidrag til. Jeg har ikke en løsning pÃ¥ alt, men i bøkene mine skriver jeg om mennesker og vanskeligheter, hvordan de løses eller blir sÃ¥ store at de kommer ut av kontroll. Jeg skriver om kjærlighet ogsÃ¥, slik jeg ser den. Dette opptar meg.

Det finnes store og små utfordringer, og vi takler det på forskjellig vis, men jeg tror at vi kan være enige om at vi alle er mennesker, vi kan alle bidra til å hjelpe, enten det er en nabo eller en venn.

Mye er overfladisk i dag, synes jeg - det kan bli store diskusjoner om fargen du har på håret, hvor lite kledelig den er osv. Er det slikt vi skal bruke tid og energi på? Det spiller da ingen rolle hvilken farge folk har på huset eller hvordan de kler seg, tenker jeg.

Mitt ønske er at folk skal vÃ¥kne, og se hva som virkelig betyr noe. Det ER mange som har det vanskelig, mange som trenger vÃ¥r hjelp. De fleste av oss bør kanskje kjøre inn pÃ¥ et sidespor og tenke gjennom livet - kan hende kan vi gjøre noe for oss selv, eller andre. Det vil berike vÃ¥rt eget liv, gjøre oss mer takknemlige og lykkelige.