Jeg går minst en times tur hver eneste dag. I dag gikk jeg i to timer, og det var ikke få bilder jeg tok på veien. Da jeg kom hjem, så jeg at innstillingen på kameraet var feil. Heldigvis kunne noen av bildene brukes.
 

I området hvor jeg bor finnes et fantastisk flott løypenett - her er det rett før det doble skisporet går ut på Sveavannet.

Denne furua fascinerte meg. Et tynt lag med funklende is og snø lå på nåler og grener.

Noe slikt drømmer jeg om - en vakker dag.

Se solen! VÃ¥rstemning midt i februar.

                                                   
                                                                 Her er jeg  snart hjemme. Vinteren har vakre farger.



Det var en nydelig tur, og da jeg kom hjem smurte jeg meg et par blingser og laget meg en deilig kopp med varm kakao. PERFEKT!

Hvordan har din dag vært?

Jeg har 100 refleksjonskort liggende i en nydelig kinesisk stoffpose. PÃ¥ hvert kort er det skrevet en dyd.

Jeg leser, konsentrerer meg om å forstå den virkelige betydningen av ordene. Det er en god start på dagen, synes jeg, og kanskje hjelper det meg med å bli et bedre menneske.

I dag trakk jeg kortet hvor dyden kjærlighet beskrives. Jeg leser teksten flere ganger ...

 Kjærligheten er kjernen i vÃ¥r eksistens. Den er den livgivende kraft som gir oss energi og retning. Den forbinder et hjerte med et annet.

Kjærlighet er uimotståelig hengivenhet til et menneske, et sted, en ide eller for selve livet.

Kjærlighet er å verdsette andre og behandle dem med ømhet.

Kjærlighet blomstrer ved aksept og verdsettelse. Den har evnen til å helbrede. Den oppfordrer oss til stadig forbedring, mens vi frigir behovet for å kontrollere eller forme noen i vårt bilde. Næret av engasjement og krydret med godhet er kjærligheten vår største gave.

The Virtues Project

Deretter snur jeg kortet og leser på baksiden:
"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, ... Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt"

Midt på kortet står det skrevet en affirmasjon - ord du kan øve på, for å vende sinnet mot kjærlighet:
Jeg tillater meg selv å ha dype relasjoner.
Jeg forplikter meg helhjertet.
Jeg viser kjærlighet gjennom vennlige handlinger.
Jeg godtar og verdsetter dem jeg elsker.
Jeg jobber med meg selv i den grad kjærligheten krever det.
Jeg verner om det jeg elsker i livet mitt.

For meg er kjærlighet det jeg føler til alt omkring meg, til mitt hjem, mine dyr, mine barn, barnebarn, venner, foreldre, samboeren min, naturen og arbeidet mitt. Det vanskeligste er å elske seg selv, synes jeg. Slik blir det når man er selvkritisk og har store krav til seg selv. På en måte er det bare det beste som er godt nok, man klarer ikke å fylle alt.

Samtidig vet jeg at jeg evner å føle kjærlighet for andre - den er sterk og uten grenser. Jeg går gjerne i bresjen for de "svake", selv om det betyr at jeg vil få vanskeligheter selv.

Men når det gjelder å kjempe for meg selv er jeg ikke fullt så pågående. Jeg vet at mange har det slik, særlig kvinner. Vi er vant til å gi, ofte over evne. I perioder av livet glemmer man seg selv - særlig barna betyr alt. Så er det så mye man skal takle, så mye kjærligheten skal omfavne og kjempe for.

Dette er tankene mine en onsdagsmorgen, etter å ha lest dagens refleksjonskort.
Kortet ligger pÃ¥ skrivebordet mitt resten av dagen - jeg leser det mange ganger, og kanskje vokser min evne til Ã¥ føle og forstÃ¥ kjærligheten enda litt ... 

 

Jeg er takknemlig for kjærlighetens gave. Den er mitt skattkammer.



 

Hva tenker du når du leser dette? Hva er kjærlighet for deg?

Søndag kveld sendte jeg manus nummer femti til forlaget. Nå er jeg godt i gang med nummer enogfemti.

Å være serieforfatter er på mange måter krevende - når men er ferdig med en bok, går man i gang med neste. Det nytter ikke å hvile på gamle laurbær, er det noe som heter, og som serieforfatter må man må hele tiden "være i gang". I hvertfall hvis man vil leve av det.

Jeg har alltid hatt store mål.

Da jeg var syv Ã¥r, ba jeg mamma lære meg Ã¥ strikke. Hun fant frem strikkepinner og garn til dukkeskjerf, men jeg ville strikke genser med lusemønster. Jeg husker at jeg satt bak sofaen og knotet med Ã¥ holde styr pÃ¥ en rød og en  hvit trÃ¥d, og strikkepinner. I blant mistet jeg en maske, da gikk jeg til mamma for Ã¥ fÃ¥ hjelp. Etter hvert klarte jeg Ã¥ rette feilene mine selv, og genseren ble etter langt om lenge ferdig.

Når jeg skrev stiler på skolen, var de så lange at de fylte skriveboken fra perm til perm, og dagbøkene mine ble raskt fulle av tanker jeg gjorde meg. Skrivingen ble en slags forlengelse av alt jeg hadde i meg, det ble en trøst og en glede.

Slik fortsatte det - det meste jeg holdt på med var utfordrende og tidkrevende.

Når jeg gikk på ski, var det sjelden tre kilometeren jeg gikk - kunne jeg ikke gå "femmer`n" kunne det være det samme. Og når jeg laget snøhuler, hadde de gjerne flere rom og snømennene skulle være kjempestore!

I tankene reiste jeg ogsÃ¥ langt. Jeg sÃ¥ for meg at jeg skulle bli forfatter, at jeg skulle skrive kjærlighetsromaner (som jeg da leste mange av) og at mange skulle lese meg. Jeg spant pÃ¥ historier døgnet rundt, pÃ¥ mange mÃ¥ter levde jeg i min egen verden. I  voksen alder har jeg blitt kritisert for det, men jeg kan ikke se at jeg taper noe pÃ¥ det.  I ettertid ser jeg at de fleste av drømmene mine er blitt til virkelighet. Det fÃ¥r meg til Ã¥ tenke at det virkelig er noe i det de sier om at hvis man bare tror sterkt nok, vil ønsket ditt realiseres.

Da jeg sendte "Utvalgt av gudene" til Cappelen, var det en tykk bunke med en historie som jeg  tenkte skulle bli en triologi.

Jeg hadde gjort research i flere år, og mente virkelig at jeg kunne lære folk et og annet om vikingtiden - det mener jeg fremdeles. At forlaget akkurat da holdt på å opprette en avdeling for underholdningslitteratur er en annen historie. Jeg ble antatt på første forsøk, men det var ikke en triologi de planla, det var en bokserie! Da de spurte meg om hvor mange bøker jeg trodde at jeg kunne få ut av ideen min, svarte jeg uten å blunke tjue. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at jeg ville klare det. Det endte opp med tredve!

Deretter skrev jeg "Barn under månen" på femten bøker, og nå holder jeg altså på med nummer enogfemti i "Flammedans". Tanken på at det kan bli seksti bøker, skremmer meg ikke, selv om det kanskje kan få en og annen leser til å grøsse. For at serien er blitt lang er det ingen tvil om - altfor lang vil enkelte påstå, mens andre ikke vil at det skal slutte.

Serielitteratur er ikke stuerent for alle. En gang på bensinstasjonen, spurte en mann meg om det ikke ville være mer givende å skrive ordentlige bøker. En annen gang, sa en annen at jeg måtte komme meg ned fra min høye hest og finne meg en ordentlig jobb. Jeg blir ikke sint, ikke skuffet, bare forundret. Og jeg sitter ikke på en høy hest, jeg sitter ved skrivebordet mitt, jobber hardt for å klare og ta meg av alt jeg har rundt meg. Jeg har ikke fått primadonnanykker heller, av det som mange vil kalle en stor suksess. Jeg er meg, og slik vil det forbli - for jeg klarer ikke å se at noen er mer verdt enn andre.

I det store og hele er jeg mindre enn en maur.

Jeg ser fremdeles ikke vitsen med å gå en kilometers tur når jeg kan gå en mil, og så lenge jeg er klar under topplokket, vil jeg fortsette å skrive. Til nå er det blitt 95 bøker - det blir spennende å se hvor mange det ender opp med, jeg, med mine store mål, ser for meg flere hundre!

Flere , fra gründere til tatere og mennesker med sterke livshisitorier har spurt om jeg vil skrive bok om dem. Selv om jeg har vært fristet, har jeg vært nødt til å si nei, fordi jeg allerede har for mye å gjøre. Men en dag håper jeg å kunne skrive om mitt eget liv. Kan hende blir boken lite interessant for allmenheten, men jeg tror nok at det er en fin måte å bearbeide levd liv på.

I det store og hele er det å få kjendisstatus uviktig. Det viktige er at jeg klarer å skrive så bra at leserne mine fortsetter å følge meg. Bare da kan jeg gjøre det jeg liker best av alt - å drømme, og skrive!

Jeg ønsker hver enkelt av dere en nydelig dag -
måtte den gi deg det du ønsker av gleder.

Kan du drømme det, kan du gjøre det.
Walter Elias Disney

Da jeg var ung, drømte jeg om å få barn. Da jentene mine ble voksne, begynte jeg å drømme om barnebarn.

Jeg var med på ultralyden - det føltes mye sterkere enn mine egne ultralyder den gangen jeg gikk gravid. Bildet var så tydelig, det var som om jeg kjente henne allerede.
 

Andre som hadde blitt besteforeldre, beskrev det å få barnebarn som livets krydder, men det var først da jeg satt med mitt eget barnebarn i armene at jeg forsto hva de snakket om.

Minken ble født på RIngerike den 8. juli i 2010, og jeg fulgte fødselen minutt fra minutt via sms fra faren. Det var så nervepirrende at jeg vandret omkring utenfor meg selv, og ville ha det overstått. Det var ikke bare det at det skulle komme en ny jente i familien, men jeg husket mine egne fødsler og tenkte på datteren min som lå der med smerter.

Det sies at døtrenes fødsler blir som morens, og slik var det denne gangen. Det tok ikke lang tid før lille Minken så dagens lys. Da jeg fikk meldingen, var jeg så glad og lettet at jeg gråt og lo om hverandre, og jeg ville helst reise til sykehuset med en gang.

Jeg var nødt til å holde ut noen timer, og da jeg endelig kunne dra, var alt i meg i opprør. Tenk at datteren min, som jeg når som helst kunne se for meg som liten, hadde fått sitt eget barn! Det var helt utrolig - fantastisk!

Det føltes rart å komme inn i sykeværelset. Datteren min lå i sengen, sliten, men glad for at alt hadde gått så bra. Minken hvilte mot sin fars brystkasse, stoltheten oste formelig av ham, og jeg fikk være med å stelle henne og holde henne. Akkurat da var jeg i den syvende himmel.

Hun var så vakker, så yndig at jeg ikke hadde lyst til å reise derfra. Og utenfor vinduene skinte solen, som om selve himmelen feiret det nye livet som var satt til verden.

Dette bildet tok jeg da jeg reiste hjemover. Himmelen kommer ikke til sin rett her, den var enda vakrere. Alt var storslagent denne dagen.

Da Stine Merethe kom hjem, reiste jeg på besøk så ofte jeg kunne. Det var umulig å se seg mett på det nye familiemedlemmet, det var en god følelse å kunne holde henne og kose med henne, lukte på henne.

Tiden gÃ¥r sÃ¥ fort, og  Minken ble større. Hun begynte Ã¥ krabbe, og da hun var ti mÃ¥neder tok hun sine første skritt. Jeg er heldig som bor i nærheten, og har kunnet følge hvert eneste fremskritt. Og følelsene for henne vokser og vokser.

Hun er ofte pÃ¥ besøk, og jeg besøker henne sÃ¥ mye jeg kan. Vi leker sammen, og nÃ¥r vi er alene, leser jeg for henne. Det finnes ikke noe koseligere enn Ã¥ sitte med et lite barn pÃ¥ fanget og lese. En dag vil hun kalle meg Mommo, det gleder jeg meg til. 

Da mine egne barn var små, begynte jeg å lese for dem da de var omtrent tre måneder gamle - det tror jeg at de har hatt nytte og glede av. Ikke minst har de selv blitt glad i å lese bøker. Ja, de skriver også, alle tre.

Og Minken ser ut til å ha de samme interessene. Hun henter stadig bøker hun vil "lese", og hun liker å tegne og se film. Det er en bra begynnelse, det er med på å bygge opp de kunstneriske evnene hennes.

Ellers er Minken en meget praktisk dame. Hun finner ut av alt, og nå legger hun enkle puslespill i superfart!

Jeg så tidlig at Minken er en skøyer. Hun har dette blikket som kjennetegner en som liker å ha det gøy. Det kan man se på bildet over.

Hun liker å tøyse, og er en liten klovn. Noen ganger ler jeg så tårene renner av ablegøyene hennes.

I fjor reiste vi til La Manga. Da fikk jeg en hel uke med Minken - det var morsomt og koselig, alt på en gang :) Man kommer utrolig nær hverandre på en slik tur.

Nå er hun blitt 11/2 år, og "stor" jente. Hun går i barnehage og er glad og fornøyd hele tiden.

I natt overnattet hun hos meg. Det var tidlig opp og full rulle, men når man møter et smil om morgenen, våkner man raskt. En bedre start på dagen skal man lete lenge etter.

Vi drøyde i det lengste før vi reiste til barnehagen. Kjente et lite stikk da hun felte noen tårer idet jeg skulle reise, men det var litt godt også. Hennes tårer og myke armer om halsen var et bevis på at hun er glad i meg.

Og jeg konstaterer at det er riktig det de sier - barnebarn ER livets krydder.

Da nærmer det seg slutten på enda et manus, og dagene fylles med større utfordringer enn ellers.

De siste dagene før et manus avsluttes, er intense. Handlingen lever i meg morgen som kveld, jeg tenker ikke på annet, drømmer ikke om annet.

Jeg glemmer tannlegetimer, frisørtimer, i går kom jeg for sent til et møte. Det er som om hodet mitt er fullt av tatere og steder de besøker, jeg kjenner kulde, varme. Når jeg slå av pc`n, hører jeg fremdeles hestebjellene og stemmene, eller kjenner duften fra Annas sterke "taterkaffe".

Det hender jeg blir spurt om hvem av personene jeg er i manuset. Det er et vanskelig spørsmål - jeg er alle! Jeg er den som har det vondt, jeg ler, jeg danser og spiller munnspill. Jeg bearbeider sorg og løser konflikter. Jeg gjennomgår alt det du leser om.

I natt våknet jeg og måtte stå opp fordi jeg hadde glemt noe i handlingen som jeg måtte få skrevet ned på en lapp. Deretter ble jeg liggende våken og vri meg. Var det noe annet viktig jeg hadde glemt?

Jeg gÃ¥r en times tur hver dag -  nÃ¥r jeg holder pÃ¥ Ã¥ avslutte en manus, klarer jeg ikke Ã¥ glede meg over naturen som ellers, men kan gÃ¥ en mil nesten uten Ã¥ slippe handlingen med tankene. Har jeg valgt en bra cliffhanger? Er handlingen i boken god nok? Er det nok spenning?

På mange måter er jeg i en sårbar situasjon nå. Følelsene mine ligger både i og utenpå kroppen. Jeg føler med Elias som må ta privatundervisning hos skolelærer Knudsen, enda han ikke liker ham, og en av de andre personene i galleriet mitt er dødssyk. Hvor lenge skal jeg la ham leve? Og hva skjer med de etterlatte?

I bøkene mine er jeg herre over liv og død. Det er jeg som bestemmer, livet ellers er ikke lett å styre.

NÃ¥r jeg har det som nÃ¥, skal det ikke skje mye i det virkelige livet før jeg er "ute Ã¥ kjøre". Det er sjelden jeg krangler med folk, men det har skjedd, og det HAR skjedd nÃ¥r jeg holder pÃ¥ Ã¥ avslutte en bok. Da blir det for mye - da er det som om hodet mitt eksploderer. Da mÃ¥ jeg passe meg, slik at jeg ikke gjør det for stort - passe meg, slik at jeg ikke mister fokuset pÃ¥ manuset - samtidig mÃ¥ jeg ordne opp, det er i hvert fall det jeg ønsker Ã¥ gjøre. 

Dagen i dag vil kreve mye av meg, jeg må skjerpe konsentrasjonen. For nå nærmer det seg slutten på manus nummer femti, og jeg vil at det skal bli en god bok. Jeg vil at det ikke skal være for mange feil - jeg vil levere et manus som også konsulenten kan glede seg over. Et manus som lever.

Jeg ønsker deg en god dag, før jeg går inn i siste fase.

Da jeg leste avisen i dag tidlig, tenkte jeg: Så urettferdig livet kan være. Enkelte opplever så mye smerte at man kan lure på hvordan de overlever. Andre går gjennom livet, smilende og tilsynelatende uten problemer. Men noe er det for oss alle.

Vanskeligheter blir mottatt forskjellig, vi har forskjellig smerteterskel - enkelte tåler alt, virker det som, mens andre bukker under for det minste. Jeg tror uansett at alle blir sterkere når motgangen kommer, det er overlevelsesmekanismen i oss - viljen til å overvinne og fortsette.

Jeg så en dokumentar her om dagen, om kvinner i Rwanda (Afrika) som er blitt voldtatt, gjerne i ti-års alderen. Mange blir gravide, som følge av voldtekten. Følgene blir at de ender opp alene om å fostre barnet. For ingen menn vil ha dem - de blir sett på som horer. Dette er fryktelig, og uforståelig for oss som bor i Vesten, men vi forstår hva en voldtekt er, vi blir jo selv utsatt for det nesten daglig, i bl.a. Oslo.

Jeg har aldri forstÃ¥tt at noen kan tvinge seg pÃ¥ et annet menneske med vold, men det er mye jeg ikke forstÃ¥r, og mye jeg ikke kan pÃ¥virke. Verden har alltid vært litt "gal", det er alltid noen som ikke klarer Ã¥ leve i fred, verken med seg selv eller andre. Enkelte ender i en maktposisjon hvor de virkelig fÃ¥r gjort skade.                                                                          

Kvinnene i Rwanda må tåle mye. Noen sier man blir sterkere av motgang, og det tror jeg på, men er mer usikker på helsegevinsten.

Jeg har en god venninne fra Peru. For en tid tilbake satt vi og snakket over en kopp te. Vi diskuterte forskjeller mellom Norge og hjemlandet hennes. I Peru har de f.eks. ikke hørt om angst. Vi ble sittende og grunne på årsaken, og tror vi fant den. Peru er det sosiale mer viktig enn her, dvs. familien. Som oftest bor de mange i et hus, de snakker mye sammen, ler og gråter i felles rom. De viser følelsene sine, og tar imot trøst.

Stress er ogsÃ¥ et ord som var fremmed for min peruanske venninne, før hun kom hit. Stress og angst henger sammen - det vet jeg etter Ã¥ ha lest mye om emnet. Det er nok en viss mulighet for at folk ville fÃ¥ det bedre om det ikke var sÃ¥ mange krav og tempoet sÃ¥ høyt. Hvis vi tok oss tid til bare Ã¥ være til.                                                                                                           

Setter man problene kvinnene i Rwanda har ved siden av f.eks. problemet angst, virker det ganske meningsløst at vi i Vesten skal plages med slikt. På et vis kan vi styre angsten selv, med tankene våre - tankene og følelsene er mektige krefter som vi kan bruke enten negativt, eller positivt. Men det er ikke enkelt - nerver er en utfordring som mange sliter med, og som reduserer livskvaliteten. Det er ikke en skam å ha angst, der er en frukt av vår egen livsstil, en folkesykdom. Kanskje en slags straff for at vi ellers har det så godt? Likevel går mange rundt og knuger frykten til sitt bryst, uten å dele den med andre.

Noen har det vanskelig allerede som barn. Jeg tenker på foreldre som drikker eller ruser seg på annet vis. På vold, incest eller andre handlinger som setter dype spor i et barnesinn. Noen av barna "bukker under", andre klarer seg - det er som i dyreriket - den sterkeste overlever. Eller den heldigste, den som blir tatt hånd om, som blir gitt hjelp.

Sykdom er også noe som kan være et problem, og svært ødeleggende, det leser man stadig om i avisene, eller hører snakk om på tv. eller i radio. Helsekøene er lange, og det er ikke bare frykten for å dø mens man venter, som plager en. Det er nedverdigende, og gir en følelse av å være lite verdt. Så er det hjelpeløsheten. Frykten.

Vi er mer redd for døden i Vesten enn ellers i verden, leste jeg her om dagen. Er vi det?

NÃ¥ ble det mye tanker fra meg. Dette er tanker som stadig dukker opp - en forundring over  livet her pÃ¥ jorden, som jeg er en del av, og som jeg gjerne vil gi et bidrag til. Jeg har ikke en løsning pÃ¥ alt, men i bøkene mine skriver jeg om mennesker og vanskeligheter, hvordan de løses eller blir sÃ¥ store at de kommer ut av kontroll. Jeg skriver om kjærlighet ogsÃ¥, slik jeg ser den. Dette opptar meg.

Det finnes store og små utfordringer, og vi takler det på forskjellig vis, men jeg tror at vi kan være enige om at vi alle er mennesker, vi kan alle bidra til å hjelpe, enten det er en nabo eller en venn.

Mye er overfladisk i dag, synes jeg - det kan bli store diskusjoner om fargen du har på håret, hvor lite kledelig den er osv. Er det slikt vi skal bruke tid og energi på? Det spiller da ingen rolle hvilken farge folk har på huset eller hvordan de kler seg, tenker jeg.

Mitt ønske er at folk skal vÃ¥kne, og se hva som virkelig betyr noe. Det ER mange som har det vanskelig, mange som trenger vÃ¥r hjelp. De fleste av oss bør kanskje kjøre inn pÃ¥ et sidespor og tenke gjennom livet - kan hende kan vi gjøre noe for oss selv, eller andre. Det vil berike vÃ¥rt eget liv, gjøre oss mer takknemlige og lykkelige.

Da har jeg fyrt opp i ovnene, spist frokost og trukket en kopp te.
Jeg er veldig glad i te, helst søtet med honning. Den som kommer på besøk til meg, blir tilbudt tredve forskjellige sorter - hvit te, svart te, grønn te, urtete osv. Te i poser er nesten like gode som i løs vekt, men jeg synes det er spesielt koselig å sitte med en stor kopp med te-tang oppi, gjerne med tilbehør som brunt sukker eller sjokolade. Det er en hel sanseverden som skal stimuleres.

Grønn te er kjempesunt!
Den inneholder antioksidanter som er 100 ganger kraftigere enn i c-vitaminer.

Visste du at ...
- Ordet te er kinesisk og betyr "et ungt blad"?
- Stadig flere nordmenn drikker te?
- Te kom til Europa på 1500-tallet?
- Engelskmenn  legger sin nasjonalitet i te og 
  japanerne sin ære?
- Nordmenn drikker et tonn julete i desember?
- 20. 000 tekopper drikkes hvert sekund i verden?
- Te er bladene til tebusken Camellia sinensis  som stammer fra sør Asia. Bladene blir tørket og fermentert til svart te?

(Kilder: "Den gyldne The-bok" av Tage Voss (Brøndum), Politiken, Internett)

Tilberedning
Løsvekts-te: Varm gjerne tekannen før du har i ca. en teskje løs te pr. person og en ekstra teskje for kannen. Kok opp friskt vann og trekk det med en gang til side. Hvis vannet koker for lenge, eller blir kokt to ganger - så kan det forringe smaken av teen pga. oksideringen. Hell det nytrukne vannet over i tekannen og la det stå og trekke i 3-5 minutter. Bruk gjerne te-sil når du heller teen over i koppene. Tilsett sukker hvis ønskelig, men ikke for mye. Det bare demper selve te-smaken.Ved tilberedelse av bare en kopp te så bruker du en en tetang eller et teegg som du fyller ca halvveis med te, og legger den direkte i koppen. Kok opp friskt vann og hell over i koppen. La det trekke i 1- 5 min. Ta så te-egg/tetangen ut.

Te-poser: Kok opp friskt vann og trekk det med en gang til side. Hell det nytrukne vannet i en god kopp og ta te-posen i. La det trekke sammen 2-3 minutter, ta deretter te-posen ut. Tilsett sukker hvis ønskelig, men ikke for mye. Det bare demper selve te-smaken. Te-posen kan ikke brukes om igjen.

Bruk gjerne kopper som er høye og lyse innvendig, evt.gjennomsiktige, dette for Ã¥ kunne se teens styrke og beholde varmen og aromaen. NÃ¥r te av og til kan smake beskt, er det fordi du har latt den trekke for lenge. Da frigjøres nemlig garvesyre, tannin. (Kilde: Dilmah) 

Jeg drikker mye Dilmah te, den er ekstra fyldig og smakfull, synes jeg og bestiller direkte fra forhandler.

Drikk gjerne teen sammen med en god venn, og nyt livet!

Hjemmesiden min opptar tankene mine ganske mye om dagen.
Jeg lurer pÃ¥ hva jeg skal ta med fra den forrige, og hva nytt jeg skal legge til. Astrologien kommer garantert til Ã¥ bli med videre - det er virkelig noe jeg brenner for, og nÃ¥ har jeg blitt sÃ¥pass flink at jeg kan sette opp et enkelt horoskop. Det er sikkert flere av dere som vet at jeg begynte pÃ¥ astrologiskole i fjor høst. Det færre vet noe om, er at jeg mÃ¥tte slutte, pga. tidspress. Ble for liten tid til Ã¥ lese, fordi jeg leverer bøker hyppigere nÃ¥. Men jeg begynner igjen - antagelig til høsten. For dette har vært en drøm i mange Ã¥r - noe jeg ønsker sterkt Ã¥ fullføre. 
                                                                                                                                                             Barndomshjemmet mitt

En ting er sikkert, og det er at det skal gjøres noe med designet.
Siden det er Christine som hjelper meg med den biten, skal vi en tur ut og ta litt bilder i dag. Snøen ligger der, og forhåpentligvis blir det litt sol, det gir så fint lys. Jeg er et naturmenneske, og oppsøker skogen så ofte jeg kan. Derfor føles det naturlig å ha en "bit" av naturen med i designet.

Gjesteboken skal åpnes snart.
Innleggene fra den gamle siden, vil legges inn her. SÃ¥ var du en av de som sendte meg en melding, kan du lese den om igjen her.

Jeg har ventet lenge på at siden skulle komme i orden, og nå er jeg i gang!
Den forrige hadde gått ut på dato og trengte en ansiktsløftning, det tror jeg at vi skal få fikset nå. Jeg har så mange spennende ideer, og håper på sikt at det skal komme flere innom.

Mange besøkte den gamle siden, mange med jevne mellomrom.
Det er forskjellige grunner til at folk oppsøker en hjemmeside, og jeg har ikke denne bare for å profilere bøkene, men også av private årsaker - rett og slett fordi jeg liker å skrive og skape noe som er MEG. Kanskje kan jeg inspirere andre til å gjøre noe lignende også.

Jeg håper at du følger meg videre, og at jeg kan skape et engasjement rundt f.eks. denne bloggen, som f.eks. gjør at folk blir litt kjent.
Du finner meg på facebook også - det er koselig med nye venner.

 

Jeg spør:
Hva synes du om hjemmesiden hittil?
Og har du noen ideer om hvordan den kan gjøres mer attraktiv? Kom gjerne med innspill!

Det er som om tankene sloss om plassen når det er stille i huset, i dag var det en tanke som slo hardere fra seg enn de andre. Det var tanken om rettferdighet.

Det er stor uengihet om definasjonen på rettferdighet, men for meg er rettferdighet at alle skal behandles likt. Alle skal ha den samme muligheten til å utdanne seg, eller ha lik lønn for samme type arbeid osv. Jeg misliker sterkt når jeg ser at det blir gjort forskjell på folk, ja, det er jo ikke til å unngå at man iblant opplever det selv også.

Husker da jeg gikk pÃ¥ skolen, hvor ivrig jeg var i gymtimene - sto pÃ¥ fra begynnelse til slutt. Da karakterboka ble delt ut pÃ¥ slutten av skoleÃ¥ret hadde jeg fÃ¥tt en M, som var en god karakter, men den mistet noe av glansen da jeg fikk vite at en medelev som aldri var med i gymtimene fikk det samme!  Slikt er ikke rettferdig, er det vel? Det verste er at jeg tror det er mange som opplever urettferdighet i skolesammenheng. Vet om en jente som læreren aldri husket navnet pÃ¥ - men karakter fikk hun! Jeg spør: PÃ¥ hvilket grunnlag ble denne karakteren satt?

Jeg blir opprørt når jeg tenker på hvilken makt lærerne har - makt over våre barns liv, deres fremtid. Det er viktig at rettferdighetssansen er til stede, sammen med evnen til å kunne sortere, og til å være profesjonell. Om litt "smisking" fra en elev skal hjelpe denne til å komme inn f.eks. på videregående skoler, er det ikke rettferdig.

En dag kommer jeg nok inn på dette med rettferdighet igjen, dette får være nok for for denne gang.

Jeg spør: Hva tenker du når du hører ordet rettferdighet?
Har du opplevd noe lignende det jeg har skrevet om i dette innlegget?