Fanget av drømmer

- Tror du mamma snart kommer hjem fra sykehuset? Bård kikker på Maren fra sengen han ligger i.
     - Ja, det gjør hun. Maren stryker ham kjærlig over håret. - Doktor Ås sa at hun er på bedringens vei.
     - Jeg vil bo hos deg jeg, Maren. Kurt smiler tannløst og glipper med øynene.
     Hun fanger den myke, varme barnehånden i sin. - Jeg kulle gjerne hatt dere hos meg resten av livet. Hun prøver å være naturlig i stemmen. - Men moren deres er avhengig av dere. Dere er det mest verdifulle hun har.
     - Hvorfor slår hun oss da? Bård møter blikket hennes med spørrende alvor.
     Maren trekker pusten dypt. - Det høres rart ut, men noen ganger slår mennesker av kjærlighet.
     - Men Günther slår ikke deg.
     Hun er svært tykk i stemmen når hun sier: - Günther slår ingen. Maren stirrer inn i de blå gutteøynene. - Du må ikke tro at det vonde er kommet for å bli, Bård, livet er stritt noen ganger med det venter dere mye glede.
     Bård lukker øynene, innbiller seg at Marens hånd er en sommerfgulvinge som flyr over kinnet hans. - Jeg vil ikke gi opp håpet, hvisker han. - Men om mamma slår oss en gang til, vet jeg ikke.

 

 

 

 

 


 

 Forsiden I Utgivelser I Barn under Månen I Forrige bok I Neste bok