Flammedans

  • Lansering: 20. juni 2005
  • Førsteopplag: 333 000
  • Forlag: Damm/Cappelen Damm
  • Illustratør: Anders Kvåle Rue
  • Historisk konsulent: Lasse Johansen
  • Handlingen er lagt til: Oppland, Trøndelag, Hedmark, Sverige og Finland.
  • Tema: Tatere, romantikk
  • Periode: 1880 – xxxx
  • Antall bøker i serien: 

Sølvharpen

Det er olsok, og ved Mjøsa samles folk til fest. Anna er atten år, vakker og sensuell, og når Nikolai byr henne opp til dans, våkner lidenskapen. Gulvet skjelver, hjerter banker i takt, ilden brenner i bålet og blodet. Mange øyne følger den vakre taterjenta. Planer er lagt, ikke alle er av de gode. Annas skjebne er beseglet.

- Kom du, Anna. Jeg skal ikke røre deg. Fjell-Niels’ stemme var blitt innsmigrende. Hun skulle til å svare da tonene fra en munnharpe kom med den svake brisen. Hun visste ikke om andre enn Nikolai som kunne spille slik. Fjell-Niels’ øyne var fylt av ondskap da han reiste seg.

– Jeg er ikke ferdig med deg, Anna!

- Men Nikolai og jeg skal gifte oss!

Fjell-Niels så hånlig på henne. – Det ekteskapet er dømt til å gå i hundene, sa han krast før han forsvant inn i skogen.

Urolige hjerter

Kallefølget reiser mot Dovrefjell, og til Annas forferdelse har Fjell-Niels gitt seg i lag med dem. Imidlertid er ikke Niels den eneste trusselen. I hælene har de Jørgen Garmo, som har som mål å få tak i Nikolai. Men Anna vet at Nikolai er på vei mot Trondhjem – sammen med den vakre og samvittighetsløse Elsebe Farverske.

Jørgen Garmo stirret på henne med det friske øyet. - Jeg leter etter Nikolai fra Finnskogfølget, og han er blitt sett sammen med dere.

- Du finner ikke Nikolai hos oss. Anna så hardt på ham. – Jeg beklager drapet på din bror, men Nikolai er uskyldig.

Øyet hans ble smalt. – Du kan tro hva du vil, sa han skråsikkert, – men øvrigheten vil ikke slutte å forfølge Nikolai før løkken kan strammes om halsen hans.

Fanget fugl

Annas far, Klokke-Jon, nekter henne å være sammen med Nikolai nå som han er etterlyst for mord. Anna må derfor fortsette vandringen mot Trondhjem sammen med resten av følget. På veien får hun vite av lederen at forlovelsen er brutt, og at det er bestemt at hun skal gifte seg med en annen.

- Kommer vi for sent til gildet? Nikolai nærmet seg bålplassen på ustøe ben. – Dere må ikke stanse seremonien på grunn av oss. Vi har ikke kommet for å ødelegge bryllupsfeiringen.

Ansiktet hans var en pinselens maske, og Elsebe hang i armen hans. Munnen hennes var formet i et fandenivoldsk smil. Alt i Anna skrek i protest da de to vendte ryggen til dem og gikk. Synet kunne like gjerne blitt prentet inn i henne med en glødende jernstang.

Ildfullt møte

På Tønset får Kallefølget bo på gården til Sigbjørn, selv om hustruen hans møter taterne med avsky og hat. En morgen blir et par støvler funnet utenfor eldhuset. På en lapp står det at de er til Anna. Sjalusien koker i Kalle, som mistenker at de kan være fra Nikolai. Selv vil Anna helst slippe å møte både Nikolai og Jørgen Garmo, buroen som synes å være overalt der hun ferdes.

Anna kastet seg rundt. – Hva gjør du her? Hun stirret rett mot Elsebes mørke skikkelse.

Den andre kvinnen kom nærmere, og lo lavt. – Jeg ville fortelle deg at du ikke lenger har noen mulighet hos Nikolai. Du gjorde et dårlig valg, og nå er det for sent. Nikolai er blitt kjær i meg.

Jul i eldhuset

Helena vil gjerne feire jul på buroenes vis, og i eldhuset pyntes treet med engler av avispapir, røde ulltråder og saueull. Kalle følger Anna med spent blikk når hun åpner gaven sin. Silkesjalet er fra skomakerparet, men hvem har gitt henne messingnøkkelen? Nok en gang får sjalusien hans næring.

- Hvem tror du kan ha gitt deg nøkkelen? Nikolai kan vel ikke ha kommet til Tønset igjen?

- Jeg vet ikke! Anna merket hvordan det knøt seg i magen.

- Du har kanskje flere hemmeligheter for meg? Noe fremmed hadde dukket opp i blikket hans. Han kom nærmere, den grovbygde skikkelsen var truende. Ansiktet hans var som en levende knute av raseri.

Brutte løfter

Kallefølget holder fortsatt til i eldhuset på Oldertun, og etter press fra øvrigheten begynner småjentene på skolen. Etter bare noen dager skjer det som alle reisende frykter. Den ene av jentene kommer ikke tilbake til eldhuset etter endt skoledag.

Presten hadde et merkelig smil om munnen. – Vi leverte jentungen hos doktoren, og en sykepleierske skulle hente henne der. Det var snakk om at hun måtte på sykehus.

- Nei! Ikke sykehus! Ulrikka stormet frem. – Der vil de prøve å ta fra oss ungene!

- Styr munnen din, taterske! Prestens røst smalt i luften. – Her prøver vi å gjøre det som er til det beste for ungene deres, og så overfaller dere oss på denne måten. Du bør heller være takknemlig, sier nå jeg.

Linnea

Anna satte seg i sleden, og følte seg som en dronning da Kalle pakke skinnene om henne og den nyfødte. Dette livet hadde hun båret i seg i ni måneder. Det føltes trygt så lenge hun hadde datteren i seg, men nå var hun ute, og hvem som helst kunne skade spedbarnet …

- Ble det gutt eller jente? Fjell-Niels stanset rett foran henne.

Anna stirret hardt på ham. – Du har ingenting med Linnea å gjøre.

- Men du våger ikke å la meg se henne?

- Selvfølgelig er ikke Anna redd for å vise deg Linnea, sa Frederik rolig. – Men først må du fortelle hvorfor det er så viktig.

Da Niels åpnet munnen, visste hun hva han skulle si. Likevel var ordene som piskeslag. – Jeg er faren, sa han, uten å blunke, og uten det minste tegn til frykt.

Skjebnenatten

Anna, Kalle og jentene blir igjen i eldhuset etter at resten av følget reiser videre. Magda og Sigbjørn ber dem med på den årlige bygdefesten, og selv om Anna helst vil holde seg hjemme, blir hun med for å tekkes Kalle. Dette får mer dramatiske følger enn noen kan forestille seg.

- Kalle! Anna stirret på hånden hans som lå over brystet. Jakkeermet hadde glidd opp, og det rant blod nedover håndleddet. – Hvem har gjort dette mot deg?

- Jeg vet ikke. Han ristet på hodet og jamret seg. Øynene var røde og brustne. - Men det er ille fatt med meg nå, Anna. Om jeg ikke får hjelp, tør jeg ikke tenke på hvordan dette ender. Det kjennes som om de har sparket i stykker alt i meg.

En ny vår

Anna fortviler når hun blir lenket til sengen av lungebrann. Feberørsken og svak må hun finne seg i at Jørgen Garmo steller for henne. Til slutt lar hun seg overtale til å flytte inn på Øvre Garmo. Det er det ikke alle som er like glade for.

- Hva gjør dere her? Sølvi sto med ett foran henne.

- Garmo har ansatt meg til å jobbe i huset.

- Ansatt deg? Sølvis ansikt var fordreid av raseri. – Og så lar han dere flytte inn? Røsten hennes hadde gått opp i fistel.

Anna nikket. – Vi blir ikke lenge. Vi …

- Jeg finner meg ikke i det! Sølvis ansikt hadde fått en dyprød farge. – Han er min, hører du? Dette skal du få angre, di … di tatertispe!

Forbudte følelser

Etter Jørgens kyss, våkner kvalene hos Anna. Kan hun ta sjansen på å bli boende på Øvre Garmo? Vil han prøve seg igjen? Hvor langt vil han gå, og hvordan vil hun selv reagere? En natt drar Jørgen ut på en av sine mystiske kjøreturer, og Anna sovner på sofaen i stuen. I halvvåken tilstand registrerer hun at hun ikke er alene. Drømmer hun, eller …? Kvinnen satt med ryggen til henne. Hun spilte på pianoet, men det kom ingen lyd. Linnea begynte plutselig å gråte. Kvinnen reiste seg og fløt mot den åpne kjøkkendøren. Selv sto Anna tilbake, evnet ikke å røre seg. Idet skikkelsen drev inn i døråpningen, snudde den seg. Anna skrek da hun oppdaget hvem det var. Laura, Jørgens avdøde hustru!

Mørkets hemmeligheter

Det som åpenbarer seg i Lauras brev, gir Anna grøsninger. Hva var det egentlig som hendte med Jørgens hustru? Og hva skjer på de nattlige kjøreturene hans? En sen kveld hun er ute for å hente vann, oppfatter hun lyden av hest og vogn. Brått bestemmer hun seg for å følge etter. De kunne ikke oppdage henne der hun sto, men likevel var hun livredd. Hun la hendene for munnen da hun oppdaget Jørgen på vei ned trappen. Han holdt en kvinne i hånden. Hun gikk med bøyd nakke, og håret hang foran ansiktet hennes, men Anna var ikke i tvil: Dette var kvinnen som bodde hos Oline Garmo. Kvinnen som hadde stirrt på Linnea gjennom vinduet. Med ett så hun for seg de krokete fingrene mot glasset, og et grøss rislet gjennom henne.

Avskjed

Anna blir usikker og forvirret når Jørgen frir nok en gang på veien mot Lillehammer. Hun må innrømme for seg selv at hun bryr seg om ham, og at hun liker å ha ham rundt seg. Men hun er tater, og han er buro. Og hva med Kallefølget? Hva med Nikolai? Kan hun gi Jørgen sitt ja?Når de er fremme i Lillehammer, er det med tungt hjerte Anna tar farvel med Helena. I ett år har hun visst at øyeblikket måtte komme, likevel føler hun seg overrumplet av sorgen.Det støkk i henne da hun oppdaget at sankedatterens hår var satt opp med en sløyfe, og da jenta bøyde seg mot dem, kom eimen av såpe flytende mot henne. Serken var byttet ut med en mørkegrønn kjole. Hun så forunderlig fremmed ut. Anna forsøkte å smile til henne, men det stakk bak øynene.Helena la hendene på hver side av Annas ansikt. – Når får jeg se deg igjen, mamma? hvisket hun.

Oppgjørets time

En dag Oline ikke er hjemme, sniker Anna seg inn i huset hennes. Hun finner en kvinne på loftet. Anna legger hånden mot kvinnens knoklete skulder. Huden er gustenhvit og sval, nesten kald. Skal hun endelig få vite hvem den mystiske kvinnen er? Senere må Anna oppsøke Kallefølget for å treffe faren og fortelle om Kalles siste ønske.Anna gledet seg til å se faren igjen, og skuffelsen ble stor da hun forsto at han ikke ville godta valgene hennes.Sint og såret gikk hun frem til bålet og snakket til følget. – Jeg har et budskap fra Kalle, sa hun høyt, og stillheten senket seg over sletten. – Han utpekte en ny leder på dødsleiet. Han valgte meg, men jeg legger oppgaven på en annens skuldrer.Hun la merke til at mange skottet i retning av Klokke-Jon. Så trodd også de at han ville bli valgt. Hun trakk pusten dypt før hun fortsatte.

Gjestebud

Den mystiske, ukjente kvinnen har tatt Linnea! Anna følger etter dem med hjertet i halsen. At kvinnen har mistet vettet, vet hun fra før, men kan hun finne på å gjøre datteren hennes noe vondt? Og hvem er hun, denne kvinnen som har ammet Linnea mens hun selv sov?På Øvre Garmo dukes det til gjestebud. Det er Anna og Jørgens bryllup det dreier seg om.Presten vendte seg mot henne igjen. – Vil du elske og ære ham og blir trofast hos ham i gode og onde dager, inntil døden skiller eder?– Ja. Stemmen hennes var klokkeklar da hun svarte.Hun snudde hodet og stirret rett inn i Jørgens kjente og kjære ansikt.Da hun la hånden sin i hans fyltes hun av en helt spesiell varme. Det var kjærlighet, visste hun.

Vinterbarn

Ungene og Anna gleder seg over vinteren, og Linnea får sine første sko. Men ikke alt er idyll på Øvre Garmo. Nikolai nekter for å ha noe med ulykkene som rammer Jørgen å gjøre, men kan hun tro ham? Og hva slags følelser er det han vekker i henne? En kveld banker det på døren til vinterstua. Utenfor står Nikolai!– Jeg har kommet for å hente Elias.Ordene pisket henne i ansiktet. – Du kan ikke ta ham med deg nå, hvisket hun.– Elias er min sønn, og jeg er en fri mann. Jeg kan ta like godt vare på ham som deg.– Anna har rett. Jørgen blandet seg med ett inn. – Du bør tenke på kulden. Elias er vant med å være inne i varmen. Han er nesten å regne som en bondesønn.– Jeg lar ikke min sønn gjøre buro av seg, hveste Nikolai. – Aldri!

Knuste drømmer

På selveste julaften forsvinner et ungt par fra Tønset. Kvinnen, som sitter til hest, er barntung, og mannen som går ved siden av er en reisende. Kvinnens ektemann blir rasende når han oppdager at hun er borte, og det er bare Anna som kjenner til fluktplanene.– Anna Jonsdatter! Rolf brølte nå.Hun satte opp farten, håpet at det snart ville dukke opp noen.– Stans! Fortell meg hvor kona mi er!– Jeg har ikke tid. Jørgen er syk, jeg må hente doktoren, svarte hun og stirret i bakken.Hun gjenkjente den hvesende lyden fra pisken før hun ble kastet overende. En voldsom smerte bredte seg fra haken og på skrå mot det høyre øyet.

Sogneprestens dom

Når doktor Holm sier at han ikke kan gjøre Jørgen frisk, bestemmer Anna seg for å oppsøke kirken. Kanskje Herren vil høre hennes bønn? Magda har fortalt henne at sognepresten er nærmere Gud en vanlige folk, men når han dukker opp, snakker han med djevelske ord.– Du viser ringeakt for Herren ved å komme hit. Jeg skjønner ikke hvordan du våger å komme. Dorme satte blikket i henne.Hun så opp på ham. – Jeg trodde at kirken var for alle.– Den er for troende! Han la hånden under haken hennes. – Du er så vakker at det er fort gjort å glemme at du er avskum. Folket ditt er avskum! Dere burde ha blitt nektet å vandre langs veiene, tvunget til å arbeide på skikkelig vis. Vi har ikke bruk for dere. Og hvorfor tror du Jørgen plages med sykdom! Han er blitt syk fordi han dro en taterkvinne inn i huset! Det er Herrens straff for at han handlet ukristelig.

I Nøkkens makt

Anna holder øye med Jørgen. Han har sluttet å arbeide, og bruker all sin tid i lenestolen foran vinduet. Doktoren sier at han ikke kan gjøre mer for å hjelpe ham. Anna er urolig for fremtiden, og det blir ikke bedre når hun møter Nikolai på Framnes. Det gjør vondt å se ham sammen med Johanna. Men hvorfor er hun svartsjuk, når det er Jørgen hun elsker?Først da Nikolai sto med vann til hoftene, stanset han. Tankene gikk til Anna, kvinnen i hans liv.Et øyeblikk ble han stående og knuge sølvharpen i hånden.Over ham hang fullmånen, stjernene lå som et funklende dryss omkring. Varsomt la han de to sølvbena inn mot tennene og lukket øynene.Lyden var skjelvende, men klar og ren som luften omkring ham. Han spilte for Anna.

Stormfulle døgn

Jørgens tilstand blir stadig verre, og Holm har bedt Anna hente sognepresten. Hun er nødt til å være sterk, men savner faren, brødrene og Kallefølget. Hun vet ikke at Frederik, faren og Borgny er på vei til Tønset, og hun vet heller ikke at skjebnen både har ulv og et forrykende uvær i vente for dem på turen.– Hvordan går det med ham? Anna rakk ikke å lukke døren før spørsmålet kom.– Han har store frostskader, svarte Holm alvorlig. – Så jeg blir nødt til å amputere en tå, samt lillefingeren på venstrehånden hans. Jeg håper bare at det ikke blir mer.Hun grøsset. – Frederik? sa hun lavt. – Hører du meg?– Han burde vært på sykehus, fortsatte Holm, – men vi vil neppe rekke frem i tide. I denne kulden er det håpløst. Jeg er nødt til å amputere her og nå, sa han og reiste seg.

På fluktens vinger

Anna føler at hun bor på nåde på Øvre Garmo, og verre blir det når Oline flytter inn. Svigerinnen beskylder Anna for å ha lurt Jørgen inn i ekteskapet. Nå tvinger hun Anna til å arbeide hardt, selv om hun er svanger. Ungene er hun heller ikke nådig mot. Oline har gjort krav på odelsretten, og det ser ut til at hun skal få ønsket sitt oppfylt – med mindre barnet Anna bærer under hjertet er en sønn.Anna satt og beundret solnedgangen over Tønset da Nikolai dukket opp.Han så på henne med det varme blikket sitt. – Hva gjør du om du ikke får en sønn? spurte han. – Har du tenkt å flykte med alle ungene?– Jeg vet ikke. Det var som om en klo klemte til om hjertet hennes. Nikolai satte ord på tankene hennes.– Om du må reise, så vil jeg at du skal vite at jeg gjerne reiser sammen med deg.Hun svelget, var varm i kinnene og hele kroppen. – Jeg tror det er best om du går, hvisket hun.

Med himmelen som tak

Da Oline oppdager at Anna og ungene har flyktet fra Øvre Garmo, sverger hun hevn. Rasende oppsøker hun drapsmannen Gullmunn. Nikolai reiser også etter Anna, men vil han nå henne igjen før Olines fryktelige planer blir satt ut i live? Annas følge nærmer seg Hamar da fremmede ryttere dukker opp. Dette er menn som tar loven i egne hender. – Vet du ikke at det er forbudt for tatere å reise gjennom egnen? Mannen strøk hånden over skulderen på hesten. Det var ingen kjærlig berøring. Binna knurret da den fremmede stakk hånden i lommen. Da han tok den opp, holdt han om noe svart og glinsende. For sent gikk det opp for henne hva det var. Smellet fra revolveren var høyt og gjennomtrengende.

Sannhetens øyeblikk

Anna og det lille følget hennes har slått seg til ved Mesnaelven. Ungene ser ut til å trives med å være på reise, og selv nyter hun hvert øyeblikk sammen med Nikolai.Det kommer som et sjokk at Gudmund angriper henne uten forvarsel. Hva har hun gjort, for at han skal ønske livet av henne?Plutselig slapp han seg ned på knærne. – Jeg er lei for det, stønnet han. – Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg. Det var Oline …Hun stivnet. – Var det Oline som ba deg om å drepe meg?– Ikke fortell det til de andre, tryglet han. – La meg få fortsette å reise sammen med dere. Dette skal aldri skje igjen. Jeg gir deg mitt løfte!– Men hvor mye er løftet ditt verdt? Du kan stikke kniven i oss alle mens vi sover!– Du har mitt ord. Han tryglet nå. – Stol på meg, Anna. Jeg ber deg.

Nett av løgner

Helena, Anna og Nikolai er på flukt fra øvrighetens menn, mistenkt for å ha røvet med seg et barn fra Kristiania. Men barnet er Liv, Annas egen datter! Hun har bundet Liv til ryggen med listene, og angsten kryper i blodet. Hun synes at hun kan kjenne forfølgernes pust i nakken. – Når tror de at de vil savne deg? Nikolai løp opp ved siden av hesten. Han hadde brukt en kvist til å rote til sporene deres. – De vil nok ikke skjønne hvordan det er fatt før ved avreise. Anna kjente varmen strømme gjennom seg da hun møtte Nikolais blikk. – Det betyr at vi ikke har mer enn tiden og veien på oss, sa han og rakte henne tøylene. – Vi bør komme oss av gårde med en gang.

Stjålet barn

Sorgen hviler over Klokkegården. Liv er bortført og Anna mistenker den rødmussede. Har han tatt med seg Liv til Kristiania, til kvinnen han mener er Livs mor? Hun trøster Helena, som føler seg skyldig i det som skjedde. Også hennes hjerte gråter. Det vil det gjøre frem til hun holder datteren i armene igjen.– Tenk om han gjør Liv ille. Helena hikstet og klamret seg til henne.– Han skader ikke Liv, kan du skjønne.– Men mannen kan ikke gi henne mat. Tenk om hun sulter ihjel!– Han vet at hun må ha noe å spise, trøstet hun, mens hun sanset hvordan det sprengte i brystene. Liv skulle hatt mat for lengst.

Hjem til Tønset

Anna, Nikolai, småjentene og Elias reiser tilbake til Tønset. Oline har vanskelig for å akseptere at Nora har odelen på Øvre Garmo, og hun klekker ut en snedig plan for å kvitte seg med taterfolket. Hun ber dem på middag, og i huset henger en merkelig og ekkel duft.Anna hjalp Oline med å steke pannekaker da Nikolai dukket opp i kjøkkendøren. – Jeg tror vi må gå, sa han.Anna følte seg forvirret. Før hun skjønte hva som skjedde, var de utenfor. – Er det noe galt? Hun stirret Nikolai inn i øynene.– Da vi kom inn i stuen, ville ungene klappe Gråen som lå ved peisen.Hun nikket. – Det er jo likt seg.– Han er død, Anna. Hunden må ha dødd for flere uker siden, og han ligger der fremdeles!

Innhentet av fortiden

På sin søken etter Liv, oppsøker Anna og Nikolai barneasylene i Kristiania. Når de kommer hjem, har ungene fått mageonde. Anna gir dem av blåbærsaften hun fikk av Magda, men de blir bare verre.En kveld banker det på døren. Utenfor står en ung kvinne og hennes sønn.– Johanna? Hva gjør du her? Nikolai stirret på henne. – Er Finnskogfølget kommet til Tønset?Kvinnen ristet på hodet og sendte Anna et usikkert øyekast.– Hvilket barn har du med deg? Anna spurte før hun fikk tenkt seg om.– Dette er sønnen min. Johanna skalv i stemmen. – Han heter Hilmar.Anna kjente at det knøt seg i magen. – Hvor er Hilmars far?Johanna snakket lavt, og var synlig nervøs. – Det er du som er faren, Nikolai.

Noras arv

Oline Garmo har vært utholdende i sine forsøk på å jage Anna og ungene fra Tønset. Men odelsloven er sterkere. Sammen med Nora reiser Anna til lensmannen for å underskrive odelspapirene. Samtidig holder Nora på å bli syk. Nok en gang truer døden dem.Nora smilte da hun løftet henne opp i karjolen utenfor lensmannshuset. – Jeg fryser, sa hun lavt.– Du har hostet en del de siste dagene. Jeg skal få doktoren til å se på deg.Det svimlet for henne da doktor Holm undersøkte Nora. Datteren badet i svette.– Jeg misliker å gi slike beskjeder, sa doktoren. – Men Nora må innlegges på sanatorium straks. Om du nekter, blir hun tvangsisolert.

Måneguden

Christian har ansvaret for datteren mens Turid er i Kristiania for å fullføre jordmorutdannelsen. Han er bekymret for Mariana, som ikke utvikler seg like fort som andre barn. Når hun i tillegg blir syk, greier han ikke å sette sin lit til Gud, men oppsøker Anna og ber henne finne frem måneguden.Anna fulgte etter ham bort til voggen.Christian bøyde seg over den, stakk hånden nedi. – Hun er glovarm!Anna kjente på småjentas panne, hun også. Det knøt seg i magen. – Feberen er høy. Men barn blir syke iblant. De får mye fortere feber enn oss voksne.– Be for henne, Anna. Bruk Bareske Alako. Christian hadde noe som lignet panikk i stemmen. – Be måneguden om å gjøre henne frisk!

Langs landeveien

Usikkerhet, sorg og fortvilelse preger hverdagen på Øvre Garmo. Det snakkes om å holde minnegudstjeneste, men Anna kan ikke få seg til å tro at Nikolai er død. En kveld etter at ungene har lagt seg, forteller Kaja om et syn.– Vi bør reise til Lillehammer nå. De trenger oss der.– Det var merkelig at du skulle si det, for jeg hadde tenkt å nevne det for deg i kveld.– Gaute har vanskeligheter. Helena også.Det strammet seg i bringen.Moren dro hånden over øynene. – Jeg har forsøkt å «se» hvor ille det er, men det er som om det står en vegg mellom. Det er umulig å trenge gjennom den.

Solgull

Nikolai er hardt kvestet etter møtet med bjørnen, ansiktet hans er nesten ugjenkjennelig. Da Elias dukker opp, forstår han at utfordringene langt fra er over. Sønnen blir redd, og sikter på ham med et gevær!Anna er uvitende om dramaet som utspiller seg på Tønset. Hun er på Lillehammer og plukker blåbær sammen med ungene.Kurvene sto fulle av blåbær. Nora vandret syngende mellom tuene med en gul sommerfugl som hun kalte Solgull på hånden. Det var som om hun ville takke jorden for gavene den hadde gitt dem, og lyden av den klare jentestemmen i det frodiggrønne landskapet fikk Anna til å smile.

Slekters gang

Nok et barn blir født på Øvre Garmo, og Anna er fødselshjelper.Hun blir forskrekket når hun skal gi det nyfødte barnet til Inga og hun vender seg bort i avsky.– Jeg ønsket ikke å bli svanger, sa Inga. – Jeg ønsket meg ikke dette barnet.− Du burde ha tenkt at det kunne gå slik da du delte leie med Frederik. Eller alle de andre, la Anna til, og oppfattet hvor skarp hun hørtes ut.– Prøver du å si at jeg har delt leie med flere?– Ryktene går fort i en liten bygd som Tønset. Du har ikke bare hatt Frederik.Det så ut som om Inga skulle si noe mer, men så presset hun sammen leppene.

Livsveven

Det kommer fint besøk til Øvre Garmo da en kalesjevogn triller inn på tunet. I vognen sitter en lyshåret og meget vakker kvinne. Anna forstår at det er Abigail, enkefruen som Frederik har snakket så mye om. Uvitende om Abigails mørke hemmelighet, ønsker hun kvinnen velkommen.Jeg håper vi kan bo her frem til martenen. Abigail så på henne. – Oda ville absolutt hit og hilse på alle sammen.– Oda er datteren din, ikke sant?Enkefruen nikket. – Hun ble syk. Vi reiste rett til doktoren med henne.– Jeg håper at det ikke er alvorlig.– Doktoren sier at hun snart er like fin igjen. Han sa at vi kunne hente henne om noen dager, så da får du treffe henne.

Markedsdager

Ungene er fascinert av lirekassemannen og apen hans, men det er ikke bare artister og salgsfolk som dukker opp på martensdagene. Brennevin og hat ulmer i årene på enkelte, og menn Anna er glad i, ser døden i hvitøyet. Samtidig utspiller det seg et drama som får hjertet hennes til å blø. Anna stirret på Abigail. – Oda er min datter. Hun er barnet som forsvant fra mitt hjem for fire år siden. Abigail ristet på hodet. – Mennesker kan være like, uten å være i slekt. – Har du en fødselsattest som beviser at hun er datteren din? Annas røst hadde fått en hardhet i seg som ikke hadde vært der tidligere. Abigail reiste seg. – Jeg finner meg ikke i slike beskyldninger. Hent Oda! Vi reiser med en gang.

Høstvind

Abigails søster er kommet til Tønset, og Anna kan nesten ikke tro nyheten hun kommer med. Når hun setter seg til hest og rir mot Tretten, er det med en sterk følelse av at vanskelighetene ikke er over. Det skal vise seg at frykten ikke er ubegrunnet.Hun hukte seg i knærne ved den sammenkrøkte skikkelsen. – Det er trist at du skulle behøve å oppleve dette.– Du synes ikke at det er trist, kom det fra Oda.– Jeg vil at du skal ha det fint, og jeg ønsker at du skal like deg på Øvre Garmo.– Jeg vil hjem til Tretten. Jeg vil til Margrethe-gården.Anna strøk henne over håret, men Oda dyttet hånden hennes vekk. – Du trenger ikke å være snill mot meg. Jeg kommer aldri til å bli glad i deg.

Valgets kval

Anna angrer for at hun tillot Abigail å flytte inn i sommerstua sammen med Oda, Frederik og Martin. Hun blir sjokkert når enkefruen klager over at hun tar for mye kontakt med Oda, og datterens oppførsel endrer seg. Den ene grusomme hendelsen avløser den andre. Anna fortviler – hvordan skal hun komme nærmere datteren uten å skremme henne?Oda hadde knapt vært å se etter at hun flyttet inn til enkefruen. Bare iblant var hun ute på tunet med valpen sin. Hver gang sto Anna med en voldsom lengsel etter å snakke med henne, til å legge armene om henne og fortelle hvor høyt hun var elsket.Meningen var at Oda skulle få en mykere overgang, men nå føltes det som om datteren gled lenger og lenger vekk fra henne.

På reise

Livet på reise har mye spenning å by på. Anna ber småjentene om å hente vann i elven.Den sterke strømmen tar tak i en av dem. Anna forteller historier ved bålet, uvitende om ondskapen som holder øye med dem fra skogen.Anna begynte å fortelle. – I riktig gamle dager lot buroene stuene stå åpne natt og dag.– Var det ingen som stjal, den gangen? brøt Nora inn.Anna strøk henne over håret. Nora ville få svar på spørsmålet sitt i løpet av historien.– Så begynte det å ferdes reisende på veiene, og buroene måtte sette kroker og slåer for dørene sine.– Tatere stjeler ikke! Denne gangen var det Linnea som avbrøt henne.Anna smilte. – Det har alltid vært noen som stjeler.Tatere også. Disse ødela for de andre, som var ærlige og reiste i fordragelighet, og med et ønske om å få være i fred. Etter hvert ble det slik at tatere fikk skylden for det meste av det gale som skjedde.

I fiendens vold

Anna og familien er fortsatt på reise, og det verst tenkelige skjer når Janus og Valentino dukker opp. Sigøynerne er fulle og truer dem med skytevåpen. Ungene er vettskremte, hundene knurrer. Situasjonen er livsfarlig, men Anna tror hun har funnet løsningen. Så går alt galt …– Nikolai finner deg, hvisket hun. – Han er her hvert øyeblikk.– Hørte du, Valentino? Janus lo. – Krøplingen er her hvert øyeblikk. Jeg blir så redd at jeg holder på å pisse på meg.– Dukker Nikolai opp, tar jeg øksen og hogger beinet av ham, sa Valentino. – Da blir det ikke mye igjen av den karen, fortsatte han.– Om du vil ha henne nå, kan jeg gå ut. Janus reiste seg og grep fatt i geværet.Anna begynte å få panikk. – Hva er dere egentlig ute etter? Slipp meg og jeg kan gi dere det dere vil ha.Det er snilt av deg å gi oss et slikt tilbud, men vi har allerede det vi vil ha, hvisket Valentino og kysset øret henne.

Uskyldig dømt

Anna holder som alltid oppsikt med det som skjer rundt henne, og da Ivar og Elias sniker seg av gårde med et tungt knytte, følger hun etter guttene, som går til Gampås.Forundret ser hun at de graver ned knyttet.De har ikke før forlatt gården, før hun graver det opp igjen. Det viser seg å få dramatiske følger, for nå dukket Mogens opp!Han satte øynene i henne. – Har du tatt gullet?– Gullet? Hun ristet uforstående på hodet. – Jeg har ikke sett noe gull.– Ha! Uten å se på dem, løftet han en av steinene. – Ikke fortell meg at du ikke ser at dette er gull.Hun la armene om seg selv i et forsøk på å holde varmen, mens hun ristet på hodet. – Er det ikke vanlige steiner? De ser slik ut for meg.– Ikke gjør deg dummere enn du er. Han holdt steinen opp foran seg.Brått forandret ansiktsuttrykket hans seg. Deretter var raseriet der igjen, Enda større, enda sterkere. – Du har byttet ut gullklumpene! Du har byttet gullet med stein!

I sorg og glede

Anna greier ikke å ordne opp i fiendskapet mellom Arnt, Ivar og Elias. Når Elias til slutt tar saken i egne hender, sjokkerer han hele bygda.Det blir stor glede når Johanna, Gudmund og Hilmar kommer til Øvre Garmo, og en dag går Anna og Johanna til Gampås.Der finner de døren åpen, og like etter står Anna ansikt til ansikt med selve Mogens Gampås.– Hvorfor kommer dere inn når ingen åpner for dere?– Døren var åpen, vi trodde at Turid hadde glemt å lukke den.– Så dere er kanskje ute etter å stjele fra ærlige folk?– Anna så forferdet på ham. – Vi kom for å besøke Turid, gjentok hun. – Vi stjeler ikke.Han tok et skritt frem, og et øyeblikk trodde hun at han skulle slå henne, men så stanset han. – Er det taterkvinnfolket du har med deg? Hun som bor hos dere nå? Ja, jeg har nok hørt om det. Ryktene går foran taterpakket når de kommer til bygda.

Oppklaringer

Turid finner brev fra Stein Gåsbakk som er adressert til henne. Hun forstår med en gang at det er Mogens som har gjemt dem. Hun oppsøker Anna og spør om hun vil være med til Kristiania og finne doktoren. Anna sier ja, og i oktober kjører toget deres inn på jernbanestasjonen i hovedstaden. Når de ankommer Gåsbakks gods, åpner en kvinne døren og ber dem inn i stuen.Først da de hadde satt seg, begynte kvinnen å forklare. – Stein har fått tæring. Doktoren som ser til ham, sier at han ikke kan bli frisk. Det går bare en vei, sier han.Turid satte fra seg koppen med et smell. – Tæring, hvisket hun.– Ja. Han har vært syk lenge.– Hvorfor ga han ikke beskjed? Jeg har … Turid løftet hånden mot munnen.

Dans i måneskinn

Elias føler at han lever blant fiender på Skogmo. Han forsøker å holde seg på den riktige siden av loven, men Maud spinner nettet sitt om ham, og trekker ham ut i elendighet. Han savner foreldrene, men Anna og Nikolai vet ikke hvor de skal lete. I sorgen og fortvilelsen finner de trøst i gamle minner og hverandre.Hun smøg armene om nakken hans. – Jeg vil danse med deg slik vi gjorde da vi traff hverandre.Han løftet henne ned fra trappen og tok noen dansetrinn.Oda og Nora fniste der de kikket på dem fra dørgløtten, men løp inn i gangen da de forsto at de var oppdaget.Blikket hennes søkte opp, mot stjernehimmelen. Nikolai danset nesten like lett som olsoknatten for mange år siden, og hun var like kjær i ham. Om ikke mer.

Nådeløs plan

Anna, Nikolai og lensmann Due reiser med toget til Kongsvinger. Der finner de ut hvor Elias har oppholdt seg den siste tiden, og rir til Skogmo. De får et ubehagelig møte med den uvennlige godseieren og datteren hans, Maud.Jenta satt på det øverste trappetrinnet med bena trukket opp mot seg.– Jeg hater ham.Anna så på henne. – Er det Elias du snakker om?Jenta nikket. – Han lyver, stjeler og snakker stygt om folk.Brått gjemte ungjenta ansiktet i hendene og brast i gråt. – Han stakk broren min i kroppen flere ganger med kniven sin. Jeg så at han gjorde det.Anna var på nippet til å gå bort og trøste henne, men så dukket den digre skikkelsen til godseieren opp i døren. – Ba jeg Dem ikke om å forlate huset?

Svikefullt vennskap

Tobias nærmer seg Anna med et ønske om at de skal skvære opp. Anna er usikker på hva hun skal tro, men for Kjerstis skyld bestemmer hun seg for å gjøre et forsøk. Hun vet ikke om Tobias’ utspekulerte plan, og lover å passe Kjersti mens han er i Kristiania. Når hun kommer til Lia for å hente Kjersti, snører han nettet om både henne og datteren.– Du er sen. Jeg begynte å bli redd for at du ikke skulle dukke opp.– Jeg pleier å holde det jeg lover. Anna smilte. – Har du tenkt å slippe meg inn, eller er Kjersti klar, slik at jeg kan ta henne med meg?Han slo opp døren. – Vær så god. Jeg skal finne klærne hennes. Du kan ta et glass saft imens. Jeg har helt i til oss, glassene står på bordet. Jeg har drukket litt av det ene. Du kan ta det til høyre.Anna luktet på saften. Det lukter blåbær og bringebær.– Det er kaldt ute og saften skal være helsebringende. Drikk opp hele glasset, så slipper du å dra på deg styggedom. Tobias lo lavt.

Tapte minner

Mens Ivar og Elias prøver å finne ut om det er skrømt i vinterstua på Gampås, forsøker Tobias nok en gang å ta livet av Kjersti og Anna. Med kløkt og stort vågemot setter han planen sin ut i livet. Denne gangen ser det ut til at han skal lykkes.Anna ga ikke fra seg en eneste lyd, bare hang i Nikolais armer. Skrekken tok kvelertak på ham, han klarte så vidt å puste.Elias pustet tungt og hektisk, iblant stønnet han. ‒ Jeg håper at hun ikke er død.Nikolai greide ikke å svare. Han stirret mot den livløse skikkelsen med en frykt han aldri hadde kjent maken til.I fellesskap fikk de lagt henne i sluffen. Nikolai kom seg opp på kuskesetet og svingte svepa. Idet hesten satte over i galopp, ropte han mot Elias, som akkurat hadde kommet seg på hesteryggen. ‒ Hent doktor Holm! Be ham komme til Øvre Garmo! Si at det er livet om å gjøre!

Ung kjærlighet

Anna reiser til Røros sammen med Linnea og Holger.Hun fortviler over minnene som ennå ikke har kommet tilbake.Den siste kvelden er det dans, og Linnea får danse både med Mink og Asgeir.Når dansen er over og Linnea har lagt seg, setter Anna seg på sengekanten …Linneas øyne var tåreblanke. – Mink har snakket om at vi skal gifte oss, bare jeg blir gammel nok.Anna svelget. At Linnea skulle gifte seg og få barn, var en skremmende tanke. – Det er viktig å glede seg over det som er, og ikke gråte over det som kanskje vil komme. Og han blir ikke borte for alltid.– Jeg vet det.– Så smil, kjære barnet mitt. Anna kysset henne på pannen.

Helenas syner

Anna og familien reiser over fjellet til Lillehammer. Gjensynsgleden blir stor når de møter Gunni og alle de andre på Klokkegården, men Helena har forandret seg, synes Anna og lytter til advarslene sankedatteren gir henne.– Jeg er ingen krøpling selv om jeg har et ødelagt bein, sa Nikolai og var gretten. – Jeg har klatret i stiger før, det går like bra hver gang.Anna bestemte seg for å si det som det var. – Helena advarte meg.– Mot hva? Nikolai stirret iltert på henne.– Mot at du skulle hjelpe til med taket.Nikolai smilte skjevt. – Man skal ikke tro på alt man hører, selv ikke når det gjelder de som kan ”se”.– Du vet at Helena pleier å ha rett. Det er høyt. Om du faller ned, kan du slå deg fordervet.– Jeg faller ikke ned. Nikolai hadde fortsatt det freidige smilet.Han tok brekkjernet som lå ved siden av stigen, som sto stødig opp mot veggen. – Makan, brukte han seg. – Voksne mannfolk trenger ikke barnepiker.

Sigøynere

Med hendelser som har satt dype spor i Anna og familien hennes, forlater de Lillehammer. I hælene på dem kommer Janusfølget, og en natt finner hun Holgers leie forlatt. Redselsslagen stormer hun gjennom natten, til et tjern hvor hun er sikker på at sønnen har druknet seg i håper om å møte Alako.Hun ble stående med hendene mot lårene. Hun slet med pusten. Hvor hadde Holger blitt av?Da hun reiste seg og skulle gå videre, oppdaget hun teppet på bakken. Hun løftet det, luktet på det, og var ikke i tvil. Det var Holgers!Skrekken slo ned i henne. Han hadde druknet! Han hadde gjort som i historien!Vannet fosset om føttene og serken hennes da hun løp ut i vannet. – Holger! Holger! ropte hun.Navnet hans kastet seg over vannflaten, mot lave bjørketrær og nesten naken vidde. – Holger!

Med livet som innsats

Anna og ungene har flyttet inn i sommerstua etter at vinterstua ble påtent. Store verdier er stjålet, og hun håper at lensmannen skal få tak i de skyldige.Dramaet er ikke over på Øvre Garmo, en dag kommer Roald løpende fra fjøset. Han roper at hun må komme og hjelpe drengen som er blitt stanget av den illsinte oksen.– Han ligger der inne, sa Roald. – Oksen stanget ham og tråkket på ham. Etter det ble han liggende.Anna kikket seg over skulderen. – Jeg holder oksen unna med møkkgreipet. Hun nærmet seg oksen. – Er du klar?Roald nikket.Akkurat da gjorde oksen et fremstøt! Hun fikk vondt av dyret da hun måtte stikke den med greipet og tvinge den bakover mens hun ropte. – Løft ham ut nå! Sørg for å få ham i sikkerhet!Fra siden så hun Roald ta tak om drengens føtter og trekke ham mot døren. Hun snudde seg mot oksen. Den forberedte seg på et nytt angrep!

Onde krefter

Nikolai reagerte med sinne og frustrasjon da godseieren fra Skogmo gård ga Elias en fjordhingst i gave. Elias tenker stadig på dette, og selv om han er blitt glad i hingsten, går han til markedsplassen for å selge den. Han blir overrasket da Roald legger inn bud, men når Anna dukker opp, forsvinner drengen i folkemengden.– Hva holder du på med? Har du tenkt å selge hesten din? Elias hoppet nærmest, så fælt skvatt han.– Denne hesten skal ikke selges! ropte moren og snudde seg mot mennene som holdt på å by.– Ikke bland deg inn i dette, kvinnfolk. La gutten gjøre seg ferdig.Moren snudde seg mot mannen som snakket, satte hendene i siden og stirret på ham med lynende øyne. – Det er min sønn, sa hun hardt. – Han er ikke gammel nok til å ta en slik avgjørelse.– Det er min hest, sa han dirrende. – Pappa ville ikke at jeg skulle ta imot hesten. Stemmen hans skingret, så sint var han. – Da er det riktig at jeg kvitter meg med den.

Dukkene

Uforklarlige hendelser skjer på Øvre Garmo. I hytta som tilhører gården, og som Roald bor i, finner Elias og Ivar en av drengens dukker.Nok et dyr dør, og Elias gir dukken til Anna, i håp om at hun skal tro på det han forteller om Roald. men Anna er i beit for arbeidsfolk og skal snart reise, hun nekter å innse at det kan være noe i Elias’ påstander.– Du må holder opp med dette, Elias. Roald er blitt en besettelse hos deg.Han stakk hånden i lommen, tok frem dukken. – Jeg fant den i hytta. Roald hadde gjemt den i bordskuffen og snudd bordet.– Hva skal jeg gjøre med deg? Stemmen hennes skalv lett.Han lot henne ta dukken, stirret på hendene hennes som snudde og vendte på den. Som langt borte fra hørte han henne snakke.– Det må bli slutt på dette. En dukke er en dukke, den kan ikke bryte inn i livet vårt på noen måte. Jeg skjønner ikke hva du tenker på.

Brytningstid

Tiden for avreise nærmer seg, og Anna bekymrer seg for Nora og Elias som skal være igjen på Tønset. Hun har søkt etter hjelp til gårdsarbeidet og en husholderske, men foreløpig har hun bare Turids råd å holde seg til. Men kan sigøynerkvinnen Levine ta seg av ungene mens hun er borte?Kaja bekymrer seg også, men det er for Alfred. En kveld dukker hunopp, mens Anna sitter i stuen med hekletøyet.Morens bryst hevet seg en anelse da hun trakk pusten. ‒ Jeg har tenkt mye i det siste.‒ På Albert?Hun nikket.Anna så avventende på henne.‒ Jeg tror Albert er sykere enn han vil vise meg.Anna møtte morens urolige øyne.‒ Jeg «så» ham i kisten.Anna sperret opp øynene.‒ Jeg tror ikke han har lenge igjen.‒ Hvordan kan du si det? Albert er sterk. Han kan leve i mange år.Smerten hadde lagt seg i morens furer, det så ut som hun skulle begynne å gråte da hun fortsatte. ‒ Jeg må ta tegnene som blir vist meg på alvor.

Frihetens vugge

Anna og familien er på reise. Hun nyter friheten, men underveis oppstår vanskeligheter med en lensmann – de blir beskyldt for å ha røvet med seg en småjente fra et av stedene de har besøkt! Lensmannen forlater leirplassen, men vanskelighetene er ikke over.Anna holdt akkurat på å sovne, da en del av henne plutselig ble på vakt.Med store øyne ble hun liggende og stirre opp i vogngulvet.En svak skraping fikk henne til å sette seg opp og gripe om svepa.Vognen inneholdt all maten de hadde med seg. Nå hørtes det ut som om det romsterte et dyr i lageret deres.Forsiktig brettet hun teppet til side og krabbet ut.‒ Det er en eller annen i vognen, hørte hun Atle hviske et sted bak seg.Hun visste at alle hadde våknet da hun reiste seg og slapp svepesnerten. Det ringlet svakt i varsleren.Hun nikket og fulgte Atle med øynene da han gikk rundt hjørnet på vognen.Da han sto på den andre siden, tok de tak i hver sin teppeflik.Atle nikket og de røsket teppet av.Synet som møtte dem, fikk Anna til å slippe et lite skrik. ‒ Du!

Utfordringer

Anna og familien reiser gjennom Hadeland til Kristiania for å handle. Deretter skal de videre til Kongsvinger. Det som skulle bli en rolig og hyggelig reise, blir fylt av vanskeligheter. Noen løses, men andre står de hjelpeløse overfor. Helena er urolig og føler at ikke alt er som det skal være med Kaja.– Jeg har vært plaget med drømmer de siste nettene, sa Helena.Anna kjente en svak uro. – Har det vært alvorlige drømmer?– Jeg har sett Kaja i drømmen. Og Kjersti.Anna stirret spent på henne.– Kaja er gammel, sa sankedatteren.– Ja, det er hun. Engstelsen lå som en klump i magen.– Hvis drømmen er sann, vil hun snart ikke kunne ta seg av Kjersti lenger. Helena skalv i stemmen nå.– Vi må ikke ta sorgene på forskudd. Mamma er frisk. Hun kan leve i mange år ennå.Helena nikket, men Anna kunne se at hun ikke var enig.

Besatt

Anna og familien er på vei hjem, men hun har et løfte å innfri og skiller lag med de andre i Hamar. Etter å ha reist med Skibladner til Lillehammer, får hun tak i en kusk, og de drar til stedet hvor Ninas bror bor. Der blir de møtt med avsky, og broren forlanger at de skal bli med til prestegården.– Jeg har hørt om deg, begynte presten og stirret på Nina.Den lille jenta svarte ikke, men så opp på Anna. Da Ninas bror foldet hendene, begynte det å demre for Anna hvorfor broren hadde så vanskelig for å godta barnet. Richard fulgte Guds formaning med en lydighet som visket ut all fornuft.– Det er de fortapte som blir fanget av djevelen, fortsatte presten.– Har presten en mistanke om at hun er besatt? spurte Richard.Presten nikket og strakte seg mot en skinninnbunden Bibel.Anna grøsset med ett. Det var som om det kom flere inn i rommet. Noen hun ikke kunne se.